¨Look a Nyala!¨

Jeg er 9 år. Jeg, min far og guiden Mike speider utover savannen i KwaZulu Natal, Sør- Afrika. Vi har tillatelse til å felle en Nyala. Jeg kjenner fortsatt spenningen da vi smøyg oss inn mot antilopen, og intensiteten i det kula slo innslag i bogen.  

Jeg ble tidlig kjent med natur og jakt. På gården i Trøndelag hadde jeg god anledning til å dyrke den voksende interessen. Etter skolen bar det rett på post i vinduskarmen med utsikt ned mot frukthagen. Hva kom innom i dag, en skjære eller en kråke? 

«Jeg husker at foreldrene til en kamerat skulle kvitte seg med en sofa, den måtte jeg ha. Ikke på rommet mitt, men i den nybygde åtebua i stabburet på gården»

Helt fra jeg var liten var jeg alltid med på jakt, så mye jeg fikk lov til. Når det ikke var jakt så var det fiske og turer i marka. På gården hadde vi laksevald og en god del utmark. Jeg var heldig og hadde kamerater som hadde samme lidenskap, fiske og jakt gikk om hverandre året rundt.

Som de fleste har erfart så kommer hverdagen og alle gjøremålene som følger med. Hvordan kunne jeg skape tid til å være i ute i naturen og dra på jakt nå? Jeg søkte meg ut på havet hvor jeg kunne jobbe turnus. Så prøvde jeg meg på land igjen, på kontor og litt reising. Men savnet etter mer frihet, natur og jakt ble for stort. Så nå er jeg tilbake i turnusjobb igjen.

Friperioden er en kabal som fylles med ulike opplevelser. De fleste i Norden, men noen reiser og jaktturer utenlands har det også blitt.

-"Dimitri, do you hear that wolf?" 

I 2016 gikk turen til Sibir. Nærmere bestemt Sayan-fjellene sør i Russland, på grensen mot Mongolia.

Etter to døgn med flere fly og mellomlandinger, bilkjøring på russiske lokalveier er vi fremme ved Jenesej. Dette er elva som deler Sibir på langs før den renner ut i Nordishavet.

Etter noen timer i båt, og sikk-sakk kjøring mellom tømmerstokker, kommer vi til slutt fram ved en gammel forskningsstasjon nede ved elvebredden. Nå er vi nesten på grensen til Mongolia.

 Her er det hus som rommer fem rangere. De har passer på nasjonalparken og skal være våre guider de kommende dagene. Her er det verken telefonsignal eller kontakt med omverdenen. Denne stasjonen blir vår main-camp.

 

Denne kvelden i campen møter vi Espen og Eirik, to jaktkamerater fra Norge som allerede har vært her i åtte dager. Vi har tatt med oss rakfisk og akevitt fra Norge, noe som blir satt stor pris på. Kvelden går med til planlegging, og Espen og Erik forteller om sine opplevelser fra de siste dagene i villmarka.

 

Turen opp i fjellene og inn på tundraen blir planlagt ut fra hva vi skal jakte på. Min plan er å jakte Sibirsk ibex og rådyrbukk, og kanskje blir det gode sjanser på maralhjort, bjørn eller ulv.  Vi har sju dager til disposisjon til selve jakta og det føles ut som vi er på en liten ekspedisjon i fjellene og innover tundraen.

Neste morgen er vi på plass i elvebåten. Vi kjører en kilometer oppover elva før vi starter på turen opp mot fjellformasjonene. Ut på ettermiddagen er vi 900 høydemeter opp fra Jenisej, og godt opp i fjellene kommer vi til en jaktkoie.

 

Koia er for liten til oss alle, så vi kameratene fra Norge ligger ute. Før guiden lukker døra på koia, får vi beskjed om å holde liv i bålet gjennom natta. På stien nedenfor hadde de sett en binne med to unger sist de var her.

Dagene oppe i fjellene går med til speiding. Guiden og jeg smyger oss flere ganger inn på flokker med Ibex, men smarte som de er oppdager de oss. Ibexén har godt syn og ser lett en forandring i terrenget. På dag fire ser vi tre fine steinbukker som beiter seg oppover ei fjellside. De er en halv dags marsj unna, men vi bestemmer oss for å prøve. Vi er klare med kikkerten i det vi kommer over siste topp. Og der er de! 500 meter unna, må nærmere. Vi blir enige om at jeg skal smyge meg innpå alene, da vises vi ikke så godt i terrenget.

Jeg er inne på 250 meter og klatrer over ett veltet lerketre, får lagt an på en stein like ved. Den fremste bukken kommer mot meg med hodet hevet, korset ligger i bogen og jeg klemmer avtrekkeren forsiktig inn. Steinbukken hopper til i skuddet og går slag i slag nedover siden. Heldigvis stopper den i ei tue 100 meter nedenfor skuddplassen. Dimitri kommer ned til meg og drar ei regle på russisk med ett stort smil. Vi er begge veldig fornøyde!

 

Vi flår og parterer dyret, skrotten ruller vi ned fjellsiden og den ender opp nede i en bekkedal. Før vi har reinskjært og pakket ned kjøttet i sekkene begynner det å bli skumt. Vi hører flere ul og snur oss brått, det kommer nede fra dalen. En ulveflokk har nok fått ferten av skrotten. Jeg fikk kjenne på spenningen og dette er nok en av de mektigste naturopplevelsene jeg har hatt, et minne jeg vil ha med meg for alltid.

Men heldigvis trenger man ikke reise til andre siden av jordkloden for å få mektige opplevelser. Her hjemme i Norge og de andre nordiske landene har jeg vel så gode minner. Det kan være å skyte det første viltet for egen hund eller smyge seg inn på en elg under stålos.

Jeg har alltid vært interessert i både små- og storviltjakt. Kameraten min Espen og jeg har reist i flere år til Sverige på skogsfugljakt. Hadde vi reist i fjor ville dette ha vært det tiende året vi dro på en slik jakt sammen. Jeg har mange gode minner fra disse jaktturene, men det får jeg fortelle om en annen gang.

I de siste årene har de to kameratene mine Espen og Robin, og jeg leid oss hjortejakt i Midt-Norge. Vi har forsøkt å finne det perfekte området og det har vi klart nå. Det ligger på Møre og naturen her er nokså urørt, et krevende terreng med både fjell og daler. Her må du regne med å klatre, bære og slite for viltet.

 

For å komme inn i dalen må vi gå et stykke, deretter må vi ro med båt. Når vi kommer fram til dalutløpet kan vi jakte oss innover. En annen mulighet er å gå over et høyere fjell for så å slippe seg ned i starten av dalføre. Men her kommer det an på hvilken retning vind og vær har. I dette området kan man oppleve alt fra snikjakt på brølende hjortebukker med koller og kalver, eller speide etter dyr i fjellsida for så å klatre for å komme seg i posisjon.

I slutten av oktober i fjor hadde Robin og jeg en tur vi sent vil glemme. Vindretningen var slik at vi måtte over fjellet og slippe oss ned i dalen på motsatt side. Vi startet om natta før det ble lyst og i løpet av formiddagen hadde vi krysset fjellet. Vi var nå fremme på motsatt ende av dalen.

Vi ble sittende en stund og speide, etter hvert fikk vi se noe som kunne minne om en hjort langt opp i dalsida. Joda, tre dyr. Men for å komme opp i posisjon ser vi at vi må helt ned i bunnen av dalen og så opp igjen. - Vi prøver, sier Robin. Jeg er ikke vond og be.

Etter tre timer ligger vi opp i fjellsida igjen og sikter ned på dyra. Svett og kald ligger vi helt stille. Dyra beiter seg opp mot oss, det viser seg og være syv stykker. Vinden er uforutsigbar her oppe i fjellsida og vi får litt nakkevind. Kollene og kalvene har enset at noe er i ferd med å skje og har vinklet litt bort fra oss. Men rett bak kommer to bukker med rak rygg, det er akkurat disse to vi har på kvoten. Perfekt. Kikkertene stilles opp på 200 m, fem minutter etterpå ligger en eldre returbukk og en ungbukk i bakken. Heldigvis er det litt skog som har klamret seg fast her oppe i tregrensa, så dyra ruller ikke langt ned. Tilbake står to fornøyde karer.

 

Dette var en fredagsettermiddag og heldigvis møter Espen oss nede ved dalbunnen sent på kvelden. Han hjelper oss med viltet og på søndag har vi båret ut det siste kjøttet fra terrenget.

Uansett om man er i Russland eller i hjorteliene på Møre må man ha utstyret i orden, og ikke minst jaktklær man trives i. I høst har jeg fått testet Bearskins nye kolleksjon, klær til rein- og hjortejakt mi. Og jeg er fornøyd. Jeg stiller krav når det kommer til jaktklær, de må være gode når jeg er mye i bevegelse og de må passe til flere forhold.

Ett plagg jeg har blitt veldig glad i er Shell pants, den er svært slitesterk og har en god passform. Når vi går langt er ventileringen viktig og på denne buksa kan man dra glidelåsen helt ned om man ønsker. Den har holdt meg tørr og varm. Om man skal sitte mye i ro og speide bruker jeg en longs under. Også denne har glidelås på begge sider som gjør den enkel å ta av og på uten å måtte ta av seg jaktskoene, likt som på skall buksen. Genialt.

 

Under jakt med Lotta, min tre og et halvt år gamle Beagle, bruker jeg selebuksen Cordura Bib. Lotta har veldig lyst på jakt og vi bruker henne så ofte vi kan. Det blir raskt action når vi slipper henne, enten på hjort, rådyr eller hare. Som peil bruker jeg enten Garmin eller Tracker. Ting kan skje fort under losen og da er det fint med en stor brystlomme på buksa til å hive telefon og håndholdt ned i.

Jeg tror jaktinteressen og instinktet ligger i de fleste av oss, jeg fikk en god introduksjon som liten gutt. Opplevelsene har blitt mange, noe jeg setter stor pris på i dag. Nå er jeg selv blitt far og bæremeisen står selvfølgelig klar.